Lise Nordtug Heggeblom, Hjelpemiddelkonsulent

Ja, hva er egentlig det?

Sanseintegrasjon (SI) er en teori utviklet av den amerikanske ergoterapeuten A. Jean Ayres. Hun startet arbeidet på 1950-tallet med å se på sammenhengen mellom hjerne og oppførsel. Teorien ble opprinnelig basert på intervensjonsteknikker. Allerede på 1960-tallet hadde Dr. Ayres gjenkjent og beskrevet «skjulte handikapp» (Ayres 1963, 1968). Hun brukte teorien til å forklare forholdet mellom utfordringen mellom å tolke sanseinntrykk fra kropp og miljø, og vanskeligheter med akademisk eller motorisk læring.

Sanseintegrasjonsteorien blir nå brukt til å forklare hvorfor noen oppfører seg på bestemte måter, planlegge tiltak for å lette spesielle vanskeligheter, og forutsi hvordan atferd vil endres som følge av inngrep. Sansene våre gir oss informasjon om den fysiske tilstanden til kroppen vår og våre omgivelser. Hjernen må organisere alle våre opplevelser hvis en person skal flytte og lære og oppføre seg på en produktiv måte

Definisjonen på sanseintegrasjon ble presentert først i 1972. Den lyder som følger: Sentralnervesystemets evne til å oppdage og bearbeide 2 eller flere sanseimpulser samtidig og handle hensiktsmessig på inntrykkene både i forhold til motorikk, forståelse, atferd og innlæring.

På en enklere måte kan vi si at teorien forklarer hvordan de nevrologiske prosessene foregår. Stadig aktivitet i sanseorganene er av stor betydning for at hjernefunksjonen skal forløpe normalt. Gjennom sansestimulering kan vi sette fokus på de gode opplevelsene, på ro og velbehag, på vekst og på utvikling. Sanseintegrasjon skal hjelpe oss å sortere informasjonen fra både egen kropp og omverdenen. Utallige sanseinntrykk strømmer til hjernen kontinuerlig. Ved å bearbeide de ulike bitene av informasjon, kan vi reagere og handle på den, for oss, riktige måten. Det vil si på en meningsfull og hensiktsmessig måte i en gitt situasjon. Integrasjon vil her bety organisering av sansene til hensiktsmessig atferd ovenfor omgivelsene, altså omdanning av sanser til opplevelser. Gjennom dagen får vi mange inntrykk via sansene. Og det meste skjer uten at vi tenker over det. Vi har lært oss til å forvente at ting i omgivelsene våre skjer på gitte måter. Dette skjer automatisk hos de fleste av oss og det er noe vi tar som en selvfølge. Her er det ikke noe enten eller, ingen har en perfekt sanseintegrasjon eller totalt fravær av SI. Ingen organiserer sansing perfekt. Prosessen foregår hos den enkelte, og hjernen sorterer og skiller ut sanseinntrykkene slik at omverdenen og egen kropp kan oppleves som normal.

I følge teorien har mennesket 7 sanser. Og vi deler de inn i to hoveddeler, primær – og sekundærsanser. Alle sansene våre utvikles helt fra fosterstadiet og de er klare til å tas i bruk allerede ved fødselen. De mest kjente er nok syn, hørsel, lukt og smak. Disse er de sekundære sansene. Vi klarer å fungere noenlunde normalt uten disse. Det er et handikap å for eksempel å ikke se eller høre, men dette kan en kompensere for ved at de andre sekundærsansene skjerpes. Primærsansene kalles også basissanser. De er de første som utvikles og samarbeider tett. Vi er avhengig av disse for å fungere normalt. Primærsansene består av likevekt, berøring og muskel/ledd.

Berøringssansen, også kalt taktil sans, er den største sansen vår. Sansecellene sitter i huden, slimhinner og innvoller, men er tettest på fingrene, rundt munnen og på kjønnsorganene. Den registrer trykk, kulde/varme, smerte, vibrasjon og ulike strukturer.

Balansesansen, den vestibulære sansen, sitter i det indre øret. Hodets posisjon registrerer tyngdekraftens påvirkning. Fysisk balanse kan påvirke psykisk balanse og omvendt. Balanse er ferskvare og kan varierer fra dag til dag.

Den siste primærsansen vår er muskel/leddsansen. Den kalles også proprioseptiv sans og er muligens den minst kjente av disse 7 sansene. I muskler, sener, ligamenter, leddkapsler og leddflater sitter det sanseceller. Disse reagerer på endring av trekk og trykk på muskler og ledd. Kroppens og lemmenes posisjon og bevegelse i forhold til tyngdekraften er av betydning. Denne sansen er en forutsetning for å kunne kjenne seg selv, den registrer hele tiden hvor kroppen er. Dette er sansen vi klarer oss dårligst uten.

Stadig aktivitet i sanseorganene er av stor betydning for at hjernefunksjonen skal forløpe som normalt. Siden vi alle er ulike vil også stimuli påvirke oss ulikt. Når vi gir sansestimuli til andre, må vi tenke på å gi stimuli som er tilpasset den andre. Allikevel er det lurt å teste ut på oss selv først – slik at vi vet hva vi gjør og hvordan vi påvirkes av det. Vi kan servere sanseinntrykk uten å tenke over det: dra fra gardinene, åpne vinduer, sette på musikk, etc. Ved problemer med å sortere disse inntrykkene, kan dette virke veldig ubehagelig.

Når sanseinntrykkene flyter velorganisert, kan hjernen bruke den informasjonen til å forme opplevelser, atferd og innlæring. Ved en skade eller forstyrrelse i sanseapparatet blir informasjonsstrømmen uorganisert og det føles som kaos.

Sanseintegrasjon dreier seg altså om både kunnskap om sanser og måter å stimulere disse på. Alle mennesker trenger stimulering av sansene for å utvikle seg, kjenne velvære og tilfredshet. At vi slik stimuli er avgjørende for vår eksistens. Vi trenger sensorisk næring for å kunne fungere og utvikle oss. Muskler, ledd, hud og de andre sanseorganene våre sender mengder av sanseinntrykk til hjernen der inntrykkene integreres og tolkes. Rett stimulering er viktig for hjernens utvikling og læring.

Mangel på sansestimuli kalles deprivasjon. Dette kan vise seg i psykiske forstyrrelser av ulik art og omfang, som også ofte ledsages kroppslige symptomer. Deprivasjon kan oppstå ved at man blir frarøvet eller gir avkall på en eller flere kroppslige reaksjoner eller påvirkninger, mangel på stimuli. Sansestimulering gir altså en plattform for tilgang til læring på de enkleste nivåer. Forskning har vist at vi lærer best multisensorisk og at vi skal utsettes for en type opplevelse eller stimuli 400 ganger før den er innlært. Gjennom stimuli forsøker vi å mobilisere hele sanseapparatet hos et menneske, og vi skaper dermed et bindeledd mellom mennesker og verden omkring.

Å benytte seg av et sanserom, også kalt multisensorisk miljø, er en måte å kunne jobbe med stimulering av de ulike sansene på målrettet. Et sanserom er et avsatt rom eller område som er designet for å stenge ute forstyrrende elementer. Det kan være lyder, lys eller andre påvirkninger som hindre brukeren en opplevelse av læring eller avslapping. Slik kan sanserommet bli et middel for å stimulere sansene i et kravfritt og trygt miljø, hvor et av målene kan være å øke brukerens evne til å fokusere gjennom en gradvis tilpasning til miljøet. For å oppnå en best mulig effekt er det en forutsetning at man har god kjennskap til brukeren, har en målsetting med hva man ønsker å oppnå og litt kunnskap om hvordan de ulike elementene henger sammen.  

Det er ingen fasit på hvordan et slikt rom skal innredes. Det er altså behovet til brukeren som skal stå i fokus når man skal innrede et slikt miljø. I dag innredes det sanserom mange ulike steder. For eksempel skoler, barnehager, sykehjem, avlastningsboliger, sykehus og i private hjem. Ofte er det flere som skal bruke rommene og da med tanke på å gi ro og avslapping. Det blir da viktig å tenke stor grad av fleksibilitet siden alle slapper av på ulike måter.

Så hvordan kan man knytte sammen sanseintegrasjon og sanserom? Da må vi gå inn å se på de ulike elementene man kan ha i et sanserom. Her kommer noen eksempler.

Boblerør er visuelt stimulerende på den måten at det er behagelig å se på. Det er fylt med vann, bobler kommer opp fra bunnen av og skifter farger automatisk. Det er auditivt stimulerende i og med at boblene lager en svak lyd. Sitter man helt inntil et boblerør vil man kjenne en vibrasjon. Dette gir både taktil og prorioseptiv stimuli.

Fiberoptikk er lange spagettilignende tråder av plast hvor det vandrer lys nedover trådene. Dette gir god visuell stimuli. De lange trådene innbyr veldig til å fikles med og dermed får man med seg taktil stimuli også.

Ofte ønsker man å få inn litt vestibulær stimuli i et sanserom. Retningen på den vestibulære stimulien avgjør om den virker vekkende eller dempende på brukeren. Generelt sett kan man si at en vuggende sideveis bevegelse er vekkende mens en vuggende bevegelse forover/bakover er roende. Hengekøye/hengestol, vannseng og huske er eksempler på måter å få stimulert dette på.

Vannseng gir i tillegg til vestibulær stimuli også god taktil proprioseptiv stimuli. Madrassen legger seg godt inntil kroppen der man ligger. Dette gir samtidig taktil stimuli.

Projisering av ulike bilder, figurer eller nonfigurative motiver gir en visuell opplevelse som kan være en innfallsvinkel til samhandling og pedagogisk innfallsvinkel. Om det er en stjernehimmel som gir en følelse av å være ute i verdensrommet, masse tropisk fisk under vann eller ulike farger som smelter inn i hverandre må tilpasses individuelt.

Ballbasseng kan være både et morsomt og behagelig innslag i et sanserom. Ikke bare er det spennende men det gir også veldig god og dyp proprioseptiv og taktil stimuli.

Sanserom er bare ett eksempel på hvordan vi i Amajo jobber ut fra denne teorien. Hvis du ønsker råd om hvordan sanseintegrasjon kan hjelpe deg/dere, kan du kontakte teamet på 67 07 43 40, eller hvis du foretrekker det, kan du sende en e-post som med henvendelsen din.

One thought on “Sanseintegrasjon – hva er det?

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.