Marit Løbben, hjelpemiddelkonsulent og sykepleier
For en liten stund siden kom jeg over rapporten fra Helsetilsynet som viser at bruken av tvang innen psykisk helsevern har gått opp de siste årene i Norge. Her kan du finne oversikten.
Det skrives mye om psykisk helsevern fra mange hold og har vært skrevet om det i lang tid. Vi leser om fortvilede pårørende, fortvilede pasienter og slitne og like fortvilede miljøterapeuter. Hvordan kan det ha seg at vi i et av verdens rikeste land ikke klarer å ivareta mennesker som trenger hjelp på en bedre måte?
Psykisk helsevern står i helspenn, vi lever i en tid hvor vi ser en økning av psykiske lidelser. Korona-krisen bidro på ingen måte til at dette ble bedre, på mange måter tvert imot. Selv om mange av oss nok hadde litt godt av å stoppe opp og kjenne etter litt, så ble smellen hard for de som allerede hadde lite å gå på. Spesielt for de som muret seg inne enda mer enn før og så ble landet åpnet igjen og de måtte kjenne på alt det vonde som de hadde gjemt unna mens vi alle var hjemme.
I pressede tider med lite ressurser så kan nok mange tippe på hvorfor bruken av tvang går opp, men det er nok mye mer sammensatt. Jeg vet at de som jobber innen psykisk helsevern er fantastiske mennesker som gjør alt de kan for at tvangsbruk unngås. Derfor skal det bli spennende å se om det kommer frem informasjon om hva som er grunnen for økningen som rapporten viser.
Jeg tenker at noe av grunnen kan være at samfunnet vårt er lite tilrettelagt for de som har utfordringer. «Alle» skal kunne klare å stå i et normalt skoleløp, ta høyere utdanning og ha flotte jobber hvor man skal kunne vise til resultater på hvor flink man er. I mange år har det vært skrevet om «flink-pike-syndromet», noen ganger føler jeg at i stedet for å bryte dette ned har det blitt noe som hele befolkningen rammes av, også barna og ungdommene våre. Tenk på alle de som av ulike grunner ikke passer inn i denne litt for lille boksen, hva gjør det med selvfølelsen?
Ser vi til et av våre nærmeste naboland, Danmark, så ligger de et stykke foran oss med tanke på å finne andre løsninger. I Danmark jobbes det iherdig med forskning og de har funnet ganske så fascinerende tilnærminger på utfordringene med tvang innen psykisk helsevern. Som vi har skrevet om før så har ergoterapeut Charlotte Andersen funnet en klar sammenheng mellom bruk av sansestimulering og reduksjon i bruken av tvang. Den store reduksjonen hun fant krever systematisk bruk av sansestimulering, men også de enklere formene vil bidra til mindre uro og mindre bruk av tvang. Vi har selv fått høre noen av erfaringene Charlotte har med bruk av sansestimulering innen psykiatrien og det er fantastisk å høre at det finnes andre måter enn bare medisiner og tvangsbruk.
Jeg selv er utdannet sykepleier, men når det kommer til sanseapparatet vårt, hvordan det fungerer og ikke minst hvordan det påvirker oss hvis det er ubalanser i sansene så kunne jeg nær sagt ingenting før jeg begynte å jobbe som hjelpemiddelkonsulent. Jeg har lært vanvittig mye og kanskje spesielt fra våre kjære samarbeidspartnere i Danmark. Jeg undrer meg stadig over at dette ikke er mer kjent i vårt land. Er det noe fagmiljøene i Norge virkelig bør satse på og lære mer om så er det hvordan sansene påvirker oss i hverdagen, mang en endring i atferd og mye ubehag kan knyttes til sanseapparatet vårt.
Mitt største ønske er at flere ønsker å lære mer om sanseapparatet vårt og at man dermed kan oppnå en enda bedre forståelse av sine brukere og ikke minst klare å redusere bruken av tvang igjen! Sansestimulering er en flott ressurs som er enkel å bruke, ufarlig og helt uten bivirkninger, men som kan gjøre en stor forskjell. Kontakt oss gjerne dersom du vil vite mer eller dersom et av våre kurs kan være interessant for deg og dine kollegaer.
Amajos blogg 